Antallet informasjonsrådgivere i departementene har økt kraftig de siste årene, sies det. Ifølge Klassekampen (23.06.2007) økte antallet med mer enn 40 prosent på ti år, til mer enn 100 informasjonsrådgivere.
Daværende nyhetsredaktør i ANB, og min nåværende sjef i Varden, Lars Kise, var kritisk til at inforådgivere tok med seg tankegangen fra næringslivet til departementene, og ikke var fullt så opptatt av Offentlighetsloven som de burde:
At det er flere informasjonsmedarbeidere enn før gjør at det er lettere å få tak i informasjonsfolkene, men ikke lettere å få ut dokumentene eller få tak i folk man vil ha tak i.
En undersøkelse foretatt av studenter ved Høgskolen i Oslo viser at 84 prosent av de spurte journalistene mener at informasjonsmedarbeidere hemmer informasjonsflyten, framfor å fremme journalistikken. 35 prosent av de spurte har opplevd at informatørene har forsøkt å endre meningsinnhold i den journalistiske teksten. (Riise, R., Rasch, I. N., & Engesvik, G. 2006)
I forbindelse med makt- og demokratiutredningen påpeker professor Terje Tvedt (Tvedt 2003) at nasjonalkorporatismen styrkes ved at norsk innen- og utenrikspolitikk smelter sammen. Deretter trekker han inn journalistene og medienes rolle i formidlingen og framstillingen av Norge som «den barmhjertige samaritan» i utenriks- og bistandspolitikken.
Tvedt hevder at «journalistikken innen det sørpolitiske prosjekt er blitt tildelt og overveiende akseptert rollen som konsensusskaper innenfor en diskurs etablert av det sørpolitiske kommunikasjonsregimet» (Tvedt 2003, ss. 214-216), der det nevnte kommunikasjonsregimet blant annet er blitt etablert av staten selv gjennom «en hær av informasjonsarbeidere betalt av staten, i ca. 100 sentrale norske organisasjoner».
Tvedts undersøkelser viser blant annet at det er mer enn tre ganger så mange journalister og informasjonsarbeidere (ca 100 i 2003) som jobber med bistandsspørsmål, som det finnes utenriksjournalister i de landsdekkende avisene. Dette er helt på linje med journalistikkprofessor Sigurd Allern (1997), som viser til hvilken utvikling det har vært i antall informasjonsarbeidere i forhold til journalister i Norge, og førstnevntes innflytelse på journalistikken.
En av konsekvensene, ifølge Tvedt, blir at mediene er mer opptatt av å overbevise enn å kritisk beskrive.
Hvor mange informasjonsfolk jobber i departementene i dag? En rask opptelling jeg har foretatt, basert på nettsidene til departementene, viser at det er 109 personer med titler som kommunikasjonssjef, informasjonsrådgiver, seniorrådgiver, konsulent, førstekonsulent eller tilsvarende. Underliggende etater og andre forvaltningsorganer kommer selvsagt i tillegg.
Flere av dem er tidligere journalister og mediefolk; Ole Berthelsen (OED), Camilla Ryste (SMK), Maria Brit Espinoza (BLD), Hanne Gjørtz (KD), Tone Hertzberg (MD), Mette Fossum Beyer (NHD), Trond Viken (UD) og Anne Vinding (UD) er blant journalistene som jobber i departementene.
| Departement |
Antall |
| Statsministerens kontor |
6 |
| Arbeidsdepartementet |
8 |
| Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet |
5 |
| Finansdepartementet |
5 |
| Fiskeri- og kystdepartementet |
5 |
| Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet |
4 |
| Forsvarsdepartementet |
6 |
| Helse- og omsorgsdepartementet |
6 |
| Justis- og politidepartementet |
7 |
| Kommunal- og regionaldepartementet |
5 |
| Kulturdepartementet |
6 |
| Kunnskapsdepartementet |
11 |
| Landsbruks- og matdepartementet |
3 |
| Miljøverndepartementet |
4 |
| Nærings- og handelsdepartementet |
6 |
| Olje- og energidepartementet |
5 |
| Samferdselsdepartementet |
5 |
| Utenriksdepartementet |
12 |
| Totalt |
109 |
Kunnskapsdepartementet har desidert flest infofolk, justert for (min oppfatning av) størrelse og medietrykk, med sine elleve inforådgivere. Ingen slår imidlertid UD/MD, som til sammen har 16 kommunikasjonsrådgivere.
Fordelt på 18 departementer gir det drøyt seks personer per departement. Er det for mange?
Jeg er ikke ett hundre prosent sikker på at det er et problem. Jeg har titt og ofte kontakt med infofolkene i departementene, og jeg opplever dem i all hovedsak som rimelig hjelpsomme – til tross for at nå-ringer-det-en-fyr-som-ikke-jobber-i-VG-følelsen kan være påtagelig noen ganger.
Infofolkene gjør som regel jobben sin på en ryddig måte, og jeg får hjelpen, svarene og kommentarene jeg er ute etter. Stort sett.
Det finnes mange eksempler på det motsatte. Gøran Skaalmo og Trond Sundnes i Dagens Næringsliv, som vant Skup-prisen i 2009 for deres sak om radar-kameraderiet i Forsvaret, beskrev på Skup-konferansen hvordan de hadde stanget mot informasjonshæren i Forsvaret og Forsvarsdepartementet.
I en sak de publiserte (24.11.2008, hentet fra metoderapporten til Skup (pdf)), beskrev de problemet slik:
Totalt 15 ulike informasjonsrådgivere har de siste ukene fått tildelt ulike ansvarsoppgaver innenfor saken for å besvare spørsmål fra Dagens Næringsliv. Forrige torsdag meddelte kommunikasjonsdirektør ved Forsvarets operative hovedkvarter, Erling Bø, at han hadde det overordnede ansvaret for å håndtere DNs spørsmål. Lørdag forsvant han på oppdrag i utlandet. Da overtok oberstløytnant Bent-Ivan Myhre. Men han var selv på vei til utlandet da DN tok kontakt søndag. Etter en tur innom kommunikasjonsrådgiver Jon Fredrik B. Olsen, som ikke kunne besvare DNs spørsmål, tok Oberst Petter H.F. Lindqvist kontakt. Som sjef for strategisk kommunikasjon avviste han at det var mulig for den koordinerte kommunikasjonsenheten å koordinere kommunikasjonen med Dagens Næringsliv. – Dette er slik det fungerer, sa Lindqvist.
Igår ettermiddag kunne Lindqvist opplyse om at han heller ikke lenger var involvert i saken, og at den var overført til talsmannskontoret.
Veksten i informasjonsrådgivere er uproblematisk hvis de gjør jobben sin. Hvis de derimot velger å gjøre jobben så vanskelig som mulig for mediene, er det derimot et kjempeproblem.
Det kan de gjøre, og derfor er det heller ikke uproblematisk at ti fotballag med informasjonsrådgivere er på jobb i departementene samtidig.
