Medienes iver etter å løpe på pressekonferanser er et knefall for bedrifter, organisasjoner og interessegrupper.
Det var en av konklusjonene på et debattmøte i Telemark Journalistlag i forrige uke, der kvaliteten i journalistikken var tema. Flere trakk fram at det var sjeldent mange pressekonferanser i Grenland-området. Og mediene stiller villig opp og er mer eller mindre mikrofonstativer for de som vil ha sitt budskap ut.
Mediene og vi journalister er ikke spesielt glade i pressekonferanser. Det er det flere årsaker til:
- Pressekonferanser bryter som oftest med det mest fundamentale i journalistikken; de er initiert av andre enn mediene, er skisserte og regisserte og hensikten er å fortelle hva de ønsker, snarere enn at mediene stiller spørsmålene de ønsker.
- Pressekonferanser er i seg selv grunnleggende kjedelige greier (unntak: Røkke).
- Pressekonferanser betyr at alle får samme informasjon – ergo ingen eksklusive storyer.
Det siste er selvsagt et gyldig argument for dem som har behov for å få koordinert informasjon ut. Dette ser vi blant annet i større nyhetssaker – for eksempel drap, der politiet arrangerer pressekonferanser. Dette er det ingen som klager nevneverdig på.
Men ofte er det ikke drap og elendighet som gjør at nærmest gud og hvermann kaller inn til pressekonferanser. Skoler, sykehus, kommuner, fylkeskommuner, bedrifter og idrettsforeninger i de fleste varianter kaller oss inn med jevne mellomrom.
En gang før jul ble jeg sendt på en pressekonferanse på Sykehuset Telemark, der sykehuset og en videregående skole i Skien skulle undertegne en avtale om samarbeid. Innkallingen, som jeg selvsagt leste, var så grundig og fortellende at jeg reiste fra pressekonferansen like klok som jeg kom. Men jeg fikk et bilde av noen som tok hverandre i hånda.
Toppen av kransekaka, ifølge det nevnte debattmøtet, skal ha vært da Grønli skole i Porsgrunn – en barneskole – kalte inn til pressekonferanse. Hele kobbelet av lokalmedier, fra Porsgrunns Dagblad, Telemarksavisa, TV Telemark, Varden og NRK Østafjells kom.
Hvis vi legger til grunn at pressekonferanser fører til et journalistisk kvalitetsfall; hvorfor reiser vi da?
- Det er en svært kostnadseffektiv form for journalistikk.
- Vi er redde for å gå glipp av noe; konkurransen blant mediene utnyttes.
- Vi frykter sanksjoner.
Det siste ble tema på det nevnte debattmøtet. Her ble Grenland friteater trukket fram som et verstingeksempel. De arrangerer pressekonferanser for det minste, ble det sagt, og er visstnok ikke snauere enn at de skyver deg ut i kulden hvis du i all din journalistiske frekkhet utelater å komme løpende når de kaller inn til pressekonferanse. Om det stemmer skal være usagt.
Varden skriver i dag (på forsiden) at en “bred gruppe innen kulturlivet i Porsgrunn” har planer om “en av Norges mest spennende kulturarenaer” på tomta til nå nedlagte Porsgrunds Porselænsfabrik.
Jeg har ikke jobbet med saken, og vet ikke mer enn det som står på trykk, men jeg antar at saken er basert på en søknad til Porsgrunn kommune. Brevet er tilsynelatende journalført og blitt sendt Varden på forespørsel om innsyn. En klassisk journalistisk arbeidsmetode, med andre ord. Dokumentet inneholder nok informasjon til at det kan være grunnlaget for en sak.
Trond Hannemyr i nettopp Grenland friteater er blant dem som står bak, og er avbildet og intervjuet i sakens anledning. Han vil imidlertid ikke si stort:
- Hva planene går ut på, vil vi utdype i morgen, sier Trond Hannemyr.
For hva skjer da? Joda, de arrangerer en pressekonferanse.
If you enjoyed this post, make sure you subscribe to my RSS feed!
Tagged: Grenland, NRK Østafjells, pressekonferanse, TA, Telemark Journalistlag, TV Telemark, Varden