Mitt største problem med boken er at jeg leste den først ti år etter at den kom ut.

Drømmenes palass er, slik undertittelen treffende påpeker, først en beretning om FNs to første generalsekretærer; Trygve Lie og Dag Hammarskjöld. Boka har et tredelt perspektiv:

1. Den er en slags minibiografi om både Trygve Lie og Dag Hammarskjöld – hver for seg.
2. Den går inn i forholdet mellom dem – noe forfatteren gjør ved å vise til den relativt omfattende brevvekslingen dem imellom.
3. Den gir en teori på bakgrunnen for Hammarskjölds tragiske død i 1961.

Bokens styrke er at den i stor grad er basert på arkivmateriale forfatteren har fremskaffet fra en rekke forskjellige arkiver. Dette gjelder for alle de tre perspektivene i boka, men kanskje først og fremst det siste; flystyrten i Nord-Rhodesia i 1961, som førte til Hammarskjölds død.

Men; i stedet for at jeg skal gjøre et fattig forsøk på å gjengi bokens innhold anbefaler jeg heller å oppsøke nærmeste bokhandel eller bibliotek.

Det har vært gøy, lærerikt og slitsomt. Det er det vanskelig å komme bort fra. Mest av alt er det veldig tilfredsstillende å ha kommet i mål.

Oppgaven er på 130 sider, og består av 52.775 ord, som utgjøres av 279.063 tegn (uten mellomrom). 6.973 avsnitt er fordelt på 10.559 linjer. Og slik ser det ut når jeg kjører hele oppgaven gjennom Wordle:

(klikk for større)

]]> http://blogg.bakkeramp.com/?feed=rss2&p=819 0 http://blogg.bakkeramp.com/?p=807 http://blogg.bakkeramp.com/?p=807#comments Sun, 27 Jun 2010 20:21:40 +0000 tomerik http://blogg.bakkeramp.com/?p=807 For et halvt år siden argumenterte jeg for hvorfor iPad er spennende for medienes framtid. Nå har jeg hatt dingsen i et par dager, og endelig fått testet litt.

Førsteinntrykket er at iPad tilbyr helt nye måter for konsumering og presentasjon av medieinnhold – og at det er ualminnelig friskt og beintfram kult. Den siste følelsen kommer antagelig til å gi seg ganske kjapt. For det er det er det første som er viktig.

Jeg har kikket litt nærmere noen utvalgte applikasjoner. Først ut er Press Reader, som også finnes for iPhone. Her finner man en mengde avistitler fra inn- og utland. Stavanger Aftenblad, Drammens Tidende og Fredriksstad Blad representerer de norske, enn så lenge.

Press Reader speiler i prinsippet den allerede eksisterende papirutgaven, men kan leses på en noe annerledes måte enn den tradisjonelle pdf-varianten. At man kan få teksten lest opp – med relativt akseptabel opplesning – er et pluss. For eksempel kan man få en artikkel lest opp mens man blar videre i avisen.

En av de mest åpenbare fordelene med Press Reader-løsningen er at man allerede har produktet, og det er lite som skal til for å porte det over. Samtidig endrer man ikke avisproduktet, slik at man unngår å legge på moms.

Personlig synes jeg Press Reader-løsningen fungerer bra, og er en ålreit måte å lese avisa på. Prisen per avis er, etter det jeg kan forstå, én dollar – altså rundt seks kroner. Det er rimelig.

Fredriksstad Blad på Press Reader - ordinær visning

Fredriksstad Blad på Press Reader - artikkelvisning

En tittelspesifikk løsning jeg virkelig har sansen for, er Sports Illustrateds egen app. Her kan man virkelig boltre seg med iPad-ens nye muligheter; man kan lese artiklene på “vanlig” måte, bla i bildegalleriene i artiklene, se video og få kontekstuell fakta (eksempel: i en artikkel om golfspilleren Phil Mickelson kan man få hans gjennomsnittsscore på Pebble Beach-banen ved å trykke på hullene på bildet). Blant annet. SI-appen fungerer som bare tusan. Hver utgave koster 29 kroner.

Sports Illustrated: Her kommer bildene virkelig til sin rett.

Vanity Fairs app fungerer på omtrent på samme måte. Dette bladet har voldsomme mengder reklame, og benytter seg av muligheten til å ha video i reklamene. Nyttig for annonsørene. Måten Vanity Fair presenterer artiklene i lesemodus er bare deilig, og det er en fryd å lese, ganske enkelt. Hver utgave koster 29 kroner. Det er de verdt.

Vanity Fairs app er ganske enkelt nydelig.

Artikkelvisning i Vanity Fair-appen. Legg merke til videofunksjonen øverst.

New York Times’ app (The New York Times Editor’s Choice) er en ny plattform for den beste NYT-journalistikken, og ikke breaking news. Her får man sakene presentert på en oversiktlig og ålreit måte. Appen framstår som ganske enkel, men jeg synes den er hendig og fungerer bra. I alle fall til prisen – som er ingenting.

NYT-appen er ren og pen. Og gratis.

To andre applikasjoner (som er gratis) som kan anbefales er BBC News og NPR for iPad. Her kan man også høre på radiobulletiner.

Det store spørsmålet er om det er økonomi i dette. Jeg heller foreløpig til å nikke til Eirik Newths lille utbrodering i kommentarfeltet på Helge Øgrims blogg.

Men akkurat nå skal jeg bare kose meg med iPad-ens fantastiske, nye muligheter.

Er det andre apps jeg bør teste?

Mange sender fortsatt inn svar på kryssord per post til Varden. Som de har gjort i mange år - og fortsatt kommer til å gjøre. Med mindre vi digitaliserer denne kommunikasjonen bort.

Det er nesten så en kan tro at interaksjon mellom publikum og mediene er noe nytt, noe som er oppstått med de sosiale mediene.

Det stemmer naturligvis ikke. Det kan av og til være verdt å spandere en tanke eller to på at mediene i et par hundre år faktisk har hatt flere former for toveiskommunikasjon med sine lesere.

Det klassiske kryssordet er et eksempel på dette. For mange blir det ikke helt det samme å levere kryssordet via web…

Kanskje glemmer vi noe av medienes tradisjonelle rolle, i jakten på å være innovative?

For finnes det egentlig noen grunn til at Microsoft Word over natten endrer språket på kildeoppføringene (og det er jo en del av dem…) til usbekisk (kyrillisk)?

Det var noe annerledes i 1945. For hvordan spre informasjon raskt? Flygeblad. Slik var flygebladet som skapte jubel i Skiens gater, denne vårdagen 1945:

(Hentet fra boken Vi er fri! Skien i krigsårene 1940-45. Utgitt av Skien historielag (1995))

Beklageligvis er det pinlig lenge siden jeg har oppdatert bloggen. En usedvanlig hektisk periode med mye jobb med masteroppgaven og jobb må nesten ta skylda for det. Vi får komme sterkere tilbake senere, som det heter.

TV2-reporter Kadafi Zaman er, i sakens anledning, befriende frittalende, klar og fornuftig på sin blogg:

Jeg skriver sjelden blogger med personlige følelser. Men denne gangen er jeg oppriktig forbannet. For oss som er født og oppvokst i dette landet gjør det vondt å se at skrullinger som til de grader har misforstått Koranens budskap, skal stå og representere verdens nest største religion.

Det er en provokasjon som ikke kan forbigås i stillhet. Verken som journalist eller som muslim!

Ett moment savner jeg imidlertid, blant all fordømmelsen av homohateren; det hyklerske og dobbeltmoralske i hans utsagn og meninger.

For hvordan er det egentlig mulig at man den ene dagen holder en apell og deltar i en markering der man hevder at trykking av Muhammed-karikaturer er krenkende – for så den neste dagen å ta til orde for at homofile bør drepes?

De tre øverste sakene på Dagbladet.no (1, 2, 3), i skrivende stund, dreier seg om smøretabben og Petter Northugs fiaskorenn i går kveld. NRK.no og Aftenposten.no er selvsagt ikke særlig dårligere, i likhet med svært mange andre medaljesugne, norske medier.

VG Nett kjører også beinhardt på saken, og melder at det ikke er mulig å bomme så grovt, smøresjefen innrømmer smøreblemme, Northug måtte prate med pressen og – kanskje aller verst – at svenskene håner oss.

Det siste skjer ett døgn etter at VG Nett hånet svenskene for å trene på feil løype.

Nettavisen kaster seg naturligvis også på smørefiaskobølgen, og forklarer hvorfor Northug mislyktes. Det er tydelig at den norske nasjonalfølelsen har fått en alvorlig knekk. Hva blir det neste, at Danmark vinner lagkonkurransen i hopp?

Sjelden har så lite gitt så mye. Av og til er det nyttig å puste ut og telle til ti. Tidspunktet for å gjøre det er nå.

Joda, Norge bruker millioner på å være best i verden på å smøre ski, og vi har så lange og gode tradisjoner med ski på beina at vi kan både forvente og kreve medaljer.

Men det er ingen grunn til å nærmest erklære nasjonal landesorg fordi vi ikke vant et skirenn. Petter Northug jr. jages nesten som et dyr.

Vi snakker om et skirenn. Det er idrett. Av og til vinner vi. Da jubler vi. Andre ganger går det verre. Da depper vi. I alle fall litt.

Men vi trenger ikke gå fullstendig av skaftet og løfte på hvert eneste strykejern for å lete etter syndebukker med blåswixsøl på buksa.

Til det har de norske smørerne levert for mange godt preparerte ski. Sånn sett blir medienes massive smørebomfokus fullstendig skivebom.

Personlig elsker jeg å ta tog, men jeg er glad jeg sjeldent har behov for det…

Forsinket.no er allerede tatt og parkert, men Forsinka.no er ledig. Løp, kjøp og mekk!